Den slappeste og deiligste dagen på Øya så langt. Så Beach House, Hello Saferide, Lily Allen, Jenny Wilson og noe Datarock. Ble helt forelska i Hello Saferide. Hadde hørt litt på de fra før av, men hadde tydeligvis ikke fått med meg tekstene, for de gjør hele greia. I tillegg til stemmen til vokalisten. Lily Allen mor artig. Hun var selvfølgelig edgy nok til å fyre opp en joint på scenen, hun spilte Womanizer og oppfordra publikum til å vise fingeren til henne i en tre-fire minutter. I dag møtte jeg også på Hanna og søstra, og det var jo ekstra morsomt! Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til i morra. Da tenker jeg det blir Amanda Blank, Crystal Castles, Beirut og Röyksopp. Stor stas! Her er litt bilder og video fra i dag!
Dag to eide dag en! Jeg var på tre konserter, alle utrolig bra, daffa mye rundt med Siril, Sunniva og Nora og spiste en hamburger for 75 kroner. Billig er det ikke, men godt. Først så jeg Florence and the Machine og ble helt forelska. Hvis du er like treig som meg, og ikke har hørt noe av dem før, sjekk ut dette. De var helt utrolige live. Senere på kvelden, etter å ha sett såvidt på Wilco og Glasvegas, dro vi for å se Grizzly Bear. Det var kos, men vi måtte gå like før det slutta for å sikre oss en ålreit plass på Fever Ray. Fever Ray er Karin Dreijer fra The Knife med band, og de har et helt rått visuelt liveshow med fokus på laser, kostymer og røyk. Karin har alltid skjult seg på scnenen, og i går var inget unntak da hun entret scenen i en enormt moskuslignende kostyme. Uansett, røyk og laser var en helt utrolig kombinasjon. Røyken ser ut som vann som flyter oppå laseren.
GRIZZLY BEAR:
FLORENCE AND THE MACHINE:
FEVER RAY:
I dag: Beach House, Hello Saferide, Lily Allen og Jenny Wilson. Hurra!
I går var jeg på Øya og kosa meg. Så fire band, drakk én øl og spiste én bolle! Bon Iver åpna festivalen for min del, og det var en god start. Etterpå løp jeg bort til Vampire Weekend, og det var gøy som alltid. Synes de var noe bedre på Hove i fjor, men hvem bryr seg. Det var morsomt. Jeg hoppa litt mellom forskjellige gjenger, og så Band of Horses med Anna og Natacha. De gjør aldri feil, og selv om de spilte rett etter dagens første (og eneste) skikkelige regnskur, var det utrolig koselig. Regnbue over scenen og hele pakka! Til slutt, etter å ha spist den ene bollen og kasta i meg litt av Torhilds tørrnudler, var det klart for Mew. Jeg har lite kjennskap til Mew, og har heller aldri vært veldig interessert i å få det. Det var helt ålreit, men det ble litt Mye "AAAAH" og "OOOOH" i lengden. De hadde kveldens lengste setlist, men til gjengjeld hadde det veldig kule backdrops, og det beste sceneshowet på langt.
I dag blir det vel Wilco, Florence & the Machine, Chairlift, Grizzly Bear og Fever Ray. Det blir hektisk, men gøy! Juhu! Her er to fantastiske bilder fra i går! Sarkasme! Jesssssda!
Nå er jeg temmelig klar for første dagpå Øya. I dag: Bon Iver, Vampire Weekend, Band of Horses og Mew. Blir sikkert mer óg! Gleder meg! Hvis du ikke skal stikke til Øya akkurat nå, sjekk ut www.oppavsofaen.no
Perfekt om du vil ha noen du kjenner til å stemme SV ettersom du mest sannsynlig kan få Kristin Halvorsen til å si navnet til den du vil sende videoen til, i tillegg er det en utrolig enkel og god introduksjon til SVs politikk. Sjekk det ut!
Nå sitter jeg hos tante og onkel på Årvoll i Oslo. Det er seks dager til skolestart, og en dag til jeg skal på Øyafestivalen. Det har skjedd utrolig mye de siste tre-fire dagene. Café- og restaurantbesøk, hjemmelaga pizza og frenetisk pakking med publikum og kommentatorer. Det å pakke for en helt år har vist seg å ikke bare være enkelt. Jeg har prøvd så godt jeg kan å pakke med meg så lite som mulig av nostalgiske gjenstander og så mye praktisk som mulig. Jeg vil vel egentlig ha en eksakt kopi av rommet mitt på den nye skolen, men det passer ikke helt inn med den der "bli mer selvstandig"-greia jeg håper skal skje i løpet av året. Jeg endte allikevel med å pakke to kofferter og to esker. Alle fire temmelig store. Jeg er utrolig glad for at jeg fant en CD-mappe med plass til over 300 CD-er hos Cleas Ohlson. Da kan jeg ta med meg alle DVD-ene jeg vil og ikke minst alle seriene jeg vi. Nå kan jeg sitte inne, hvis alt skulle gå til helvete, og se Six Feet Under, Dexter, Weeds, 30 Rock, Sex and the City, Skins og The L Word på nytt i et års tid. Jeg kommer til å savne huset på Reppe, mamma og pappa og vennene mine i Trondheim, men jeg kan ikke fokusere på det. Jeg går konstant rundt og tenker at jeg nå skal være borte et år i strekk, men jeg skal jo hjem på høstferie om en og en halv måned. Nei, folkehøgskole blir bra. Alle sier det. Jeg gleder meg, jeg er livredd.
I morra skal jeg på Øya! Aldri vært der før. Blir nok ålreit. Tok Lavprisekpressen hit i går, og det gikk temmelig fort, selv om turen tok åtte timer og jeg bare fikk sove ca. to av dem. Tror jeg var i en tilstand mellom bevisst og ubevisst mesteparten av tiden. Skal møte Neda og Torhild i morgen, og dra dit sammen med dem. Ellers er det mye kjentfolk der, så det skal nok bli stas! I dag har jeg tatt det veldig med ro. Eller, så godt jeg kunne. Hos tante og onkel (pluss tre søskenbarn på et, åtte og ti) er også bestefar og bestemor, så her har det vært rene slektstreffet og nok å henge fingrene i. Etter å ha tatt bussen fra Oslo S, fikk jeg frokost før jeg sov et par timer. Så ble jeg barnevakt. Kjempekoselig, da. Jeg har bra søskenbarn.
Også til slutt: jeg har stemt! Jeg føler meg stor, kul og viktig. Måtte forhåndsstemme i går, ettersom jeg ikke er hjemme når valget er. Her er noe av det jeg ikke stemte:
Nå skal jeg legge meg, og se på Friends til jeg sovner. Det tar nok ikke lang tid. Har mye søvn å ta igjen. Jesssszzz.
Det var to store ting som skulle skje i sommer. En er forbi, en er faretruende nær. Jeg og Stine dro til Oslo den 26. juli for å se Madonna. Etter et noe katastrofalt forsøk på å komme meg til Wien i fjor for å få med meg henne der, gjorde det ekstra godt i kjenne at vi var fremme og at alt gikk fint. Vi bodde veldig bra. Anker Hostel het det. Jeg vet ikke noe om den generelle standarden, men dobbeltrommene var supre. Jeg var livredd for at det skulle være køyesenger. Uansett, vi kom oss på konserten, og etter fire timer i kø (hvor vi ble intervjuet av både P4 og Viasat 4) og tre timer venting inne på Valle Hovin kom hun. Så husker jeg veldig lite. Det er muligens de to raskeste timene i mitt liv. Jeg huser at hun så meg i øynene og smilte. Ikke rart der jeg stod og hoppa, veiva og skrålte for harde livet. Noe jeg var ganske alene om, forresten. Norge, eller skandinavia, er generelt et sinnsykt kjipt publikum. Folk storkoser seg, men vet liksom ikke helt hvordan de skal vise det. Uansett, da ble det jo mer oppmerksomhet på meg. Jeg sier ikke at jeg var alene om å klikke mongo, det var flere die hard fans der, men vi ble små mot de resterende 39.500 publikumerne. Ektra artig var det jo at Madonnas manager, Guy Oseary, både filma oss og tok bilde av oss. Oss er forresten meg og Stine. Her er i to videoer jeg fikk samla meg nok til å ta:
Nå er alt som står i hodet mitt pakking. Pakking til Øyafestivalen i første omgang, og til folkehøgskolen jeg drar direkte til etter festivalen. Å pakke for et helt år er ikke bare bare. Så langt er jeg så godt som ferdig med klær. Det betyr at alt som gjenstår er... vel, resten. Jeg er mester i å utsette, og kjenner jeg meg selv rett, er jeg ikke ferdig med å pakke før jeg MÅ ut av døra for å rekke bussen til Oslo. Jeg gruer meg, og gleder meg. Gruer meg til å forlate Trondheim og alt som er her, men gleder meg til ny skole, nye mennesker og å få utfordra meg selv mer enn jeg har gjort før.
Ellers hadde jeg min siste vakt på jobb i dag. Eller, det vil si, siste dag før jeg går ut i permisjon. Jeg har heldigvis imponert sjefen min nok til at hun ga meg lov til å ta ut permisjon, og altså få muligheten til å ta på meg vakter når jeg en sjelden gang er hjemme i Trondheim igjen.
Avslutter for denne gang med et bilde av meg og Stine etter Madonnakonsertne. Svette og slitne, men svært fornøyde. Sjekk! Matchende Madonnaskjorter!
Ja, nemlig. Confessions of a Shopaholic. Den var som ventet nokså dårlig. Det blir pinlig når hjernedøde og overfladiske romantiske komedier skal flette inn moralprekener mot slutten. Sånt er allerede det for mye av.
Nå er den første helga i russefeiringa over, og alt i alt er jeg fornøyd. Jeg har kommet inn i feriemodus ettersom jeg festet på torsdag og hadde fri på fredag i tillegg til helga, så det kan bli spennende (les: jegvilikke) å dra tilbake til skolen. Jeg vet godt hva som venter på meg. To dager med intens pugging til mattetentamen som er på onsdag. Det er heldigvis den siste tentamenen vi har, og da skjer det ikke noe før en eventuell matteeksamen den nittende, såfremt jeg kommer opp.
Jeg skal hoppe til sengs, selv om jeg er fristet til å holde litt lenger på døgnet, men vet innerst inne at det er det dummeste jeg kan gjøre, hvis jeg skal klare å holde meg våken til å pugge matte i morra. At jeg har disse to i senga hjelper, da:
Grunnen til at jeg for første gang helt siden jeg begynte å se på Eurosong ønsker Sverige alt godt i konkurransen: Malena Ernman. Selvironi må man ha. Der har mange svensker noe å lære, tror jeg. I Eurovision-sammenheng, altså.
En skulle kanskje tro at man fikk festa og mora seg herfra til Aserbajdsjan (ja, jeg måtte innom Wikipedia for å finne ut hvordan det staves på norsk) i russetida, og det er vel også tilfellet for mange. Og sikkert meg óg, hadde jeg planlagt mer og kanskje tenkt lurere. I kveld dro jeg ut med Simen, Nikoline, Steinar og Eirik Andreas, og jeg rakk på under én eneste time å bli kasta ut fra to utesteder. OK, det var ikke så dramatisk som det kanskje høres ut som, jeg fikk bare beskjed om at russ ikke var velkommen, men det var selvfølgelig kjipt allikevel. Jeg har allikevel hatt en over gjennomsnittet bra kveld. Vi begynte så smått å synge Lipz hos meg, før vi dro til byen og møtte litt annet folk. Så dro vi på en "bli sendt ut"-runde, før alle så smått begynte å dra hjem. Jeg fikk mat og busspenger av Simen og kom meg hjem til slutt jeg óg. Nå sitter jeg her, våt av regnet som selvfølgelig måtte komme i helga, og hører på The Balkan Girls og digger den flaut mye.
I morra blir det et aldri så lite russeknute-maraton. Da skal jeg ha på meg russeklær, og ingen skal få nekte meg noe som helst. Neste helg går jeg nok derimot klok av skade ut i mer dagligdagse klær.
Det er kun én gang i året en kan velte seg i guilty pleasure-musikk, gebrokken engelsk, og smakløshet som en kan under Eurovision Song Contest. I år er et godt år. Det beste på lenge. Det er kun ti dager til den første semifinalen, og jeg tror jaggu jeg skal skrive pittelitt om det. Eller i alle fall tippe et resultat og komme med mine favoritter.
Atten land deltar i den første semifinalen, blant annet både Sverige, Finland og Island. Alle forøvrig blant mine favoritter i år.
Av atten land skal ni stemmes videre, og et velges videre av en internasjonal jury. Her er de jeg tror kommer til finalen: Tyrkia, Bosnia og Herzegovina , Armenia, Sverige, Bulgaria, Romania, Island, Hviterussland, Finland og Sveits.
Dette har ikke mye med favoritter å gjøre. Jeg kan verken fordra Bulgaria eller Hviterussland. Her er forøvrig en oversikt over mine favoritter blant de atten bidragene i den første semifinalen:
Favoritter jeg vil skal gjøre det bra:
Island, Armenia, Sverige, Finland
Favoritter jeg skjemmes over å like, og som jeg ikke bryr meg noe om hvordan det går med:
Ok, russeferinga er i gang og jeg har bare kasta opp én gang. I dag skal jeg ta det litt med ro før det bærer ut på byen mot kvelden. Det har vært helt sinnsykt bra vær i Trondheim de siste dagene. Det har vært nærmere 20 grader to dager på rad, og jeg har faktisk fått et relativt tydelig skille. Brunfarge allerede 1. mai... Skjer ikke ofte. Uansett har det vært utrolig godt å se igjen folk jeg ikke har sett på evigheter og bare komme meg ut i verden å kun tenke på å ha det gøy. Fint.
Når jeg logga på YouTube i dag var det dette de hadde å anbefale meg:
I alle fall i følge Nina Karin Monsen som nettopp ble tildelt Fritt Ord-prisen på det nette sum av 400.000 skattefrie kroner. At et menneske skal belønnes og roses for å åpenlyst diskriminere andre mennesker, er utenfor min fatteevne. Kim Friele, dronninga av homokamp i Norge, leverer nå tilbake pengene hun vant når hun mottok samme pris i 1978. Det forstår jeg sabla godt. Da Kim Friele vant prisen skrev Fritt Ord at de var stolte av å kunne bidra til å åpne sinn, fjerne fordommer og de tragiske følgene det medfører. Nå går de hen og gir den til en som jobber for det motsatte. Nina Karin Monsen jobber hardt for opprettholde fordommene, og har vel også lyktes til en viss grad. Jeg vil aldri kunne klare å ta Fritt Ord-prisen seriøst igjen.
Verden trenger flere som deg, Kim Friele. Foto: Eirik Helland Urke
Til slutt vil jeg be alle om å melde seg inn i denne gruppen på Facebook. Om ikke prisoverrekkingen kan stoppes, kan vi i det minste vise vår motstand.
Først satte jeg pris på at Lene var en drama-queen. Nå er det for mye. Og forresten! Hva tenker hun egentlig på når hun sminker seg? Kan hun være såpass usaklig om Margrethe, kan vel jeg være litt usaklig om henne akkurat nå?
I dag hadde jeg norsktentamen. Det gikk helt greit, eller veldig bra, eller ganske dårlig. Umulig å si før jeg får den tilbake. På onsdag er det nynorsktentamen, og på torsdag begynner russetida i Trondheim. Jeg tror nesten ikke jeg er klar, men jeg gleder meg som et helvete. I dag fiksa jeg nesten hele baksiden av russefrakken. Nei, nå løy jeg. Eli fiksa nesten alt. Jeg fargela litt. Det skal i tillegg til den lekre tegninga stå skole og avgangsår.
Det er lite som smaker bedre enn å gå inn i helga med en sekser. At sekseren kommer på noe jeg har stressa og jobba relativt mye med, føles enda bedre. Vi hadde prøve-eksamen i media på fredag. Prøve-eksamen blir vel omtrent det samme som en tentamen i media. Gruppa mi lagde et hørespill om en prinsesse som blir sperret inne fordi han har stygg stemme. Tema var ytringsfrihet, så vi gjorde alt veldig svart hvitt og baserte alt på eventyret om Rapunzel. Hele greia er jo egentlig bare en metafor for at folk blir, ikke bare sperret inne, men også tatt av dage fordi de ytrer meningene sine. Da var uansett en nede, men mange tentamener og eksamener står igjen før det er sommerferie. At russetida for min del begynner på torsdag glemmer jeg hele tiden. Jeg må få i stand frakken. Senere på fredag tok jeg meg en liten tur ut. Masse koselige folk, og en bra kveld. Til tross for sultne blikk fra gamle homser på Metro.
Nå venter jeg på at middagen skal bli ferdig, før jeg tar imot et par venner. Vi skal se film og synge Lipz. Som forøvrig eier Singstar bigtime.
Her kommer to forrestener! 1. Jeg har farga håret. Helt selv. Nå har jeg svarte flekker over hele kroppen (pluss på noen på flisene på badet). Det ble litt mørkere enn det jeg så for meg, men det tror jeg faktisk at jeg nesten bare leve med.
I går så jeg La Vie en Rose, og det er vel ikke noe tvil om at Marion Cotillard fortjente den Oscaren. Hun bar hele filmen, og var ikke avhengig av en eneste medskuespiller for å gjøre en helt fantastisk innsats. Jeg visste at Édith Piaf hadde hatt det vondt, men at det var så mye smerte hun hadde opplevd visste jeg ikke. Jeg kan umulig forestille meg hvor forferdelig det må ha vært. Med en gang man såvidt begynner å smake på lykke, blir det revet bort på den mest brutale måten. Jeg har lenge tenkt på å såvidt begynne å sjekke ut Édith Piaf, men jeg har liksom aldri helt visst hvor jeg skulle begynt hen. Det er jo så fantastisk mye. Tips, anyone?
"17. mai er den lykkelige kjernefamiliens demonstrasjonsdag mot oss som ikke har gjort det vi skal i livet. Så en gang, skal jeg sprenge meg i lufta. Rett ved en lykkelig kjernefamilie. Jeg blir kvalm!" -norsklæreren min om 17. mai.
I dag har American Life seksårsdag! I den anledning tenkte jeg å poste min favorittsang av Madonna som, ja nettopp, befinner seg på akkurat det albumet. Et særdeles undervurdert et sådan. Nothing Fails, live med gospelkor:
Når noen dør skal man være trist. Så etterpå skal man ikke snakke om det. Det blir nesten tabu. Sånn sett beskriver Is-slottet av Tarjei Vesaas mange tanker jeg hadde rundt et selvmord som skjedde i klassen i september. Hovedpersonen er opprørt fordi det virker som dødsfallet til en klasseveninne etter noen uker plutselig er totalt glemt, og slik følte jeg det også ganske lenge etter det skjedde i vår klasse. Jeg husker spesielt hvor vondt det var at det stod én pult tom i klasserommet. Heldigvis fikk jeg snakket mye med en nær venn av han som begikk selvmordet, og i ettertid en god venn av meg óg, etter det skjedde. Uten det vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle fått utløp for alle tankene jeg hadde rundt det. Det går fortsatt ikke én eneste dag uten at jeg tenker på det.
Ålreit. Over til noe mye mer morsomt: Ellen DeGeneres og en Hawaii chair!
Jeg har fått mange spørsmål fra bloggens iherdige fanskare et spørsmål om hva bloggnavnet betyr. Det er rett og slett en tittelen på en sang fra Ingrid Olavas album Juliet's Wishes som heter, ja nettopp, George, Fred and Me. Spill av under hvis du vil høre.
Jeg synes norsk musikk generelt har en tendens til å bli veldig opphauset både i Norge og i utlandet. Opphauset kun fordi det er norsk, og jeg tror det overrasket folk at det går an å lage ålreit musikk her også. Jeg mener derfor at mange får litt i overkant mye skryt. Jeg har en forkjærlighet for kvinner med gitar og/eller piano/keyboard/synth. Her har Norge hatt en liten eksplosjon de siste årene. Singer/songwriter-tradisjonen i Norge begynte vel så smått med Unni Wilhelmsen midt på nittitallet. Jeg var hardcore Unni-fan når jeg var 15-16, og hun vil alltid ha en pitteliten plass i hjertet mitt. Så for et par år siden, begynte de å dukke opp over alt. En kan nevne i fleng; Marit Larsen, Susanne Sundfør, Rockettothesky, Elvira Nikolaisen, Christel Alsos, Silje Nes, Hanne Hukkelberg, Marte Wulff, Karen Jo Fields osv. Noen er bra, noen er ålreite, mens andre finner jeg temmelig håpløse. Jeg vet jeg kanskje gjør meg upopulær når jeg går ut imot type Susanne Sundfør, Rockettothesky og ikke minst Ida Maria, men tingen er at det fins så mange andre som gjør det samme så mye bedre. Ålret... Dette skulle ikke være en "jeg er sur og bitter-post". Det eneste jeg egentlig vil frem til er at jeg ikke tenker sånn om Ingrid Olava. Der mener jeg vi har noe unikt. Greit nok, det er tusen damer der ute som spiller piano og utleverer seg selv, men ingen gjør det akkurat som henne. Nei, om dere ikke har hørt flere Ingrid Olava-låter enn de som ble spilt på P3, gjør det nå. Du kommer ikke til å angre.
Jeg og Eli har bestemt oss for å gå til anskaffelse av to stykk fisk når vi begynner på folkehøgskole til høsten. De skal hete Brynjulf og Verner, oppkalt etter hvilke navn som har navnedag på henholdsvis oppmøtedagen og første skoledag. Nå gjelder det bare å finne fisker som digger å være greit alene i en bolle, som lever i sånn ca. akkurat ti måneder og som ikke trenger mye stell eller dilldall. Jeg ønsker oss lykke til med det.
Jeg bytter emne igjen: Madonna falt av en hest i morges, og ble sendt på sykehus. Er det da litt slemt at jeg tenkte "Faen heller om hun avlyser konserten!" før jeg tenkte "Åhærregud, går det bra med henne?!" (jeg tenkte jo det óg... etterpå). Det årna seg visst, og hun kom unna med blåmerker og "mindre skader". Bedre enn sist i allfall, da både kragebein, ribben og en hånd knakk. Hold deg unna hester før 28. juli, okei? Jeg drømte forøvrig i natt at jeg var med eller var leder i en Madonnakult og løp rundt og ropte "MAKE WAY FOR THE QUEEN!!". Jeg ler, men liker det litt.
Jeg liker forøvrig å se for meg at ulykka så sånn ut:
Det er helt vilt hvor fort tiden går. Ikke når du venter på at den skal gå, men når du ser tilbake på ting. Jeg skulle egentlig på jobb i dag ganske lenge, men fikk en telefon og fikk beskjed om at jeg bare behøvdes i en time mellom halv ni og halv ti i kveld. Da fikk jeg panikk, og ble desperat etter å ha noe å gjøre. Jeg og Ingrid i klassen forsøkte derfor desperat å arrangere en kveld på et utested i byen sammen, men det gikk ikke akkurat. Jeg føler at jeg lever et temmelig innholdsløst liv for tiden. Jeg har et en god samling knallgode venner som alltid er der, men jeg har kanskje gjort for lite for å holde på de gode "bekjente". Det kan sikkert ha noe å gjøre med at alle er travle for tiden. Det er tross alt innspurten på siste skoleår på videregående. Jeg har på den andre siden ingen rett til å klage, ettersom jeg ikke akkurat jobber ræva av meg for å holde kontakt eller tar initiativ til noe som helst. Jeg håper det tar seg opp snart. Nå er russetida rett rundt hjørnet, og så kommer sommerferien, før jeg drar avgårde på folkehøgskole. Der vil jeg nok få både nye impulser og venner så det holder.
Jo, tilbake til det med tiden. Jeg lette etter noe så spennende som når jeg spilte av en spesifikk sang for første gang. Dette førte meg til MySpace-kommentarene mine. MySpace har jeg ikke brukt på evigheter, og er derfor så godt som blitt en oppbevaringsplass for ting som de var før. Nå tror du vel kanskje jeg skal komme med en lang tirade om hvor mye bedre ting var før, men det er ikke det jeg skal. Det er klart jeg savner visse ting, men jeg har det bedre nå. Jeg brukte MySpace fast mellom 2005 og 2007 vil jeg si, altså da jeg var 15-17 som nettopp er den perioden man virkelig finner ut av seg selv, roter og eksperimenterer (lukk kofferten), og knytter masse nye bånd. Jeg begynte i alle fall å skumme igjennom fra begynnelsen, og så utviklingen fra usikker og innelukka metalgutt til den jeg så godt som er i dag. Alt var der. Nye venner og de første forelskelsene, ting jeg hadde glemt. Ting jeg ikke har tenkt på på hundre år. Det virker som så utrolig kort tid siden, samtidig som det virkelig kjennes at mye tid har gått, og at jeg har både vokst og utvikla meg. Noe som i grunn er betryggende, selv om jeg jeg nå og da ønska meg tilbake til den tiden, der jeg satt og leste side opp og side ned meg gamle minner (klisjé, ja jeg vet, skyt meg).
Ok, dette var ikke mye hemmelig eller noe, men det var sinnsykt godt å få det ut.
Og hurra, her har jeg laga en kollasj. C'est moi fra 2005 til nå:
Nå er jeg frisk, i allfall så frisk som jeg kan bli. Bortsett ifra at jeg har blitt forkjøla, men det telles ikke som å være syk, når man har vært spysyk lenge. Nå er jeg rastløs, og vurderer egentlig å dra til byen bare for å komme meg litt ut. Jeg skulle i grunn komme litt i kontakt med omverdenen i går kveld, men ditt og datt gjorde at det passet bedre i kveld. Det er jo vel og bra, men det er jo så lenge til i kveld!
Det var når jeg gikk til butikken i går at jeg innså at jeg hadde vært borte og utenfor lenge. Tre dager uten å kjenne friskluft er skumle greier. Man venner seg på det, og merker først hvordan man har savnet det idet man kommer ut igjen. Det var veldig godt. Også har det jo blitt så varmt!
The L Word. Jeg spør meg selv, nesten daglig, hvorfor jeg ser på det. En 40 minutter lang episode består jo sånn ca. av 20 minutter pinlig lange og liksomsexy sexscener. Det er nesten ikke en overdrivelse engang. Selv om jeg, kanskje hvert femte minutt, gremmes over dårlige sjekkereplikker, forferdelige hook-ups eller ekle karaketer får jeg ikke nok av det. Hadde det ikke vært for Alice og Shane, hadde jeg nok hoppa av for lenge siden. De holder det nokså friskt. Uten dem hadde det vært ei stor orasnje, klissete gugge.
Forresten: sjekk ut Grooveshark. Finner du det ikke på Spotify, finner du det kanskje mest sannsynlig her (...men ikke kjeft på meg hvis du mot formodning ikke skulle gjøre det).
Jeg hater, hater, hater å spy. Enda værre er det å spy offentlig. På elleve timer spydde jeg åtte ganger i går kveld, i natt og i morges. Jeg begynte såvidt å kjenne meg rar i magen på jobb, så jeg dro. Det gjorde jeg jammen rett i, for idet jeg setter meg ned for å trekke litt luft kommer det. Utover mine yndlingstøysko, selvfølgelig. Jeg følte meg bra igjen. Sånn er det jo etter man har kasta opp. Jeg fant en søledam og fikk vekk det verste spyet fra skoene, og kom meg på bussen hjem. Halvveis måtte jeg gå av å spy igjen. Jeg tok taxi hjem derfra, og fyttigrisen så flaut det er å sitte å stanke spy. Uansett, nok detaljer nå, jeg har hatt en ganske jævlig natt (jeg drømte i tillegg at hele The L Word foregikk på døvespråk) og morgen. I dag har jeg levd på Cola og luft. Jeg har prøvd meg på å spise både banan on tomatsuppe, men ikke mye gikk ned, men nå spiser jeg! Jeg spiser brød FFS! Det må være et tegn på at ting begynner å se bedre ut. Jeg har en mistanke om at jeg ble smitta av omgangssjuken da jeg besøkte slekt på Levanger hvor samtlige nettopp var ferdig med det. Det var risikabelt, men jeg vil allikevel si det var verd det, for jeg har verdens nydeligste søskenbarn. Og jeg er hans vitne. Som er det samme som fadder. Bare borgelig. Ikke kristelig. Skoene er forøvrig også ferdigvaska nå. Greit i grunn, de trengte det.
Jeg vet at jeg har sett en god film når jeg kommer skjelvende og/eller gråtende ut fra en kinosal (uten at det var på grunn av noe skummelt eller ekkelt). Det skjer ikke ofte. Jeg er ikke så altfor lett å rokke ved. Selv om jeg ikke tror at noe noen gang kommer til å slå Titanicgrininga mi, har det i det siste vært en del gode kandidater. Uansett, i dag skjedde det igjen. Jeg så Milk for andre gang på kino. Klart var det trist og jævlig første gang også, men mellom da og i dag har jeg lest meg mer opp på hvem Harvey Milk var og hva han har gjort, så den gjorde ekstra sterkt inntrykk i dag. Det hadde jeg ikke forventet. Jeg skal ikke spoile noe, men da det lille klippet av den ekte Harvey Milk som vinker til tilhengere med et digert glis rundt munnen og tårer i øynene blir vist rett før rulleteksten, klarte jeg ikke å holde igjen. Vel, ikke at jeg prøvde heller.
For dere som eventuelt ikke vet hvem Harvey Milk er, eller rettere sagt var, her er en bitteliten innføring: Harvey Milk var den første åpne homofile som ble valgt til byråd i San Francisco. Før dette hadde han stilt til kandidat tre ganger uten å lykkes. Som byrådsmedlem kjempet han for minoritetsgrupper, noe som såklart gjorde konservative meget irriterte, også en av hans politiske rivaler (som jeg ikke skal nevne navnet på ettersom det er kjipt hvis du skal se filmen) som endte opp med å skyte og drepe både daværende borgermester og Milk. Da er linjende tegnet, og jeg anbefaler deg på det sterkeste å se filmen for å få med deg alt det fantastiske og forferdelige som hendte i mellom.
Verden trenger flere som Harvey. Det som er dust er at det ser ut som Milk ikke har lenge igjen, i alle fall på trønderske kinoer, skal man se på billettsalget. En skulle virkelig tro at Oscar for beste manus og beste mannlige skuespiller skulle hjelpe. Jeg mener, alle dro jo for å se Slumdog Millionaire etter Oscarutdelinga. Nuvel, her er manusforfatterens takketale. Emosjonelt indeed.
Det er fredag, og jeg har endelig samlet krefter til å blogge litt om Trondheim internasjonale filmfestival Kosmorama. I år var jeg igjen frivillig, noe som betyr så mye gratis film jeg vil, når jeg vil. Markedsgjengen, som jeg var med i, gjorde ferdig alt arbeid før alt begynte, og fikk derfor fri fra jobb under hele festivalen. Jeg har sett så mye bra, og noe dårlig. Jeg synes det er hakket kulere å dra frem det bra. Jeg velger meg ut ni favoritter. Ja, ni er mye med tanke på at jeg tilsammen så søtten filmer.
Skulle du få tilbudet om å noengang se én eller flere av disse filmene, så nøl ikke med å takke pent ja! Trykk tittel for trailer.
På en måte er det godt at det kun er en gang i året, for det er merkelig hvor sliten man faktisk blir av bare å sitte stille og se fremover. Jeg hadde ikke overledt uten kaffe, for å si det sånn.
Mitt liv de siste 9 dagene: like rotete, uorganisert, kaotisk og overveldende som lageret på jobb. Bare at istedet for smågodt, marsipanpølser og lakrisstenger har det vært prøver, innleveringer, pugging og jobbing i et kjør. Det største problemet jeg alltid har hatt med skolen er det at lærerne i de forskjellige fagene aldri samkjører seg eller snakker med hverandre. Det er enkelt: jo mer vi får å gjøre samtidig, jo kortere tid får vi på hver enkelt oppgave. Dette resulterer i dårligere resultater enn hva det kunne ha vært. Det har jeg fått merke selv. En lang og god klem fra Ingrid hjalp, da.
Har jeg gjort noe gøy siden sist? Joda, noe. Jeg har for eksempel endelig fått sett Slumdog Millionaire. Se den. Jeg tror jeg hadde satt enda mer pris på den hadde jeg ikke måttet sitte helt ytterst helt lengst ned mot lerretet. (Andre kinotips: Changeling, The Curious Case of Benjamin Button, Revolutionary Road). Jeg gleder meg masse til å få sett Milk og til The Reader kommer. Jeg begynte å grine da Kate Winslet vant sin første Oscar. På tide spør du meg.
Åh! En gøy ting til. I går var jeg på servicekurs på jobb, og hun som holdt kurset hadde handlet hos meg. Hun beskrev det som "en fantastisk opplevelse" og målte egentlig det meste opp imot hvordan jeg hadde behandlet henne som kunde. I dag når jeg var på jobb kom hun innom og sa noe som "Hallo! Hvordan går det med superstjerna mi? Jeg skal bruke seg som eksempel når jeg har kurs for den andre Location-avdelinga, med navn og alt!". Da ble jeg forfjamsa, litt flau, veldig glad og ganske stolt. Det så hun tror jeg, for hun fortsatte raskt "det er deg vel unt! Det var en helt fantastisk opplevelse for meg! Utrolig flott, altså!". Engasjert kan man si. Jeg fikk uansett lært mye på kurset, da. Det er mye man ikke tenker på, som man bør tenke på når det kommer til service og kundebehandling. Neste gang du kommer, Trond Giske, sier du ikke nei til den stratosen for en tier sammen med popcornet! Bare en kiosk, sier du? Pffft, sier jeg.
Ting ser noe lysere ut framover. Ikke en eneste innlevering jeg vet om før om en to ukers tid, Kosmorama begynner på torsdag, jeg har tatt meg fri fra jobb i en uke, og fra i natt av vil YouTube kontinuerlig fylles opp med videoer fra Britneys nye turné. Ja, jeg er spent! Selv om hun ikke lenger kan å danse og at setlista suger hest.
Dette innlegget handler om noen mest sannsynlig kun jeg vil finne det spor interessant: Madonna. Jeg og Stine har solgt de ordinære ståplassbillettene våre til konserten 30. juli og kjøpt Golden Circle-billetter til den 29. i stedet. Dette betyr i bunn og grunn at vi for 300 kroner ekstra kommer helt oppi scenen, og det er verdt det. Jeg håper det blir nye kostymer og litt mer klær denne gangen, for det hun har ikledt seg til nå på turneen har hverken vært flatterende, pent, kult eller noe som helst positivt jeg kan komme på (muligens med unntak av dette og dette. Dette fører meg naturlig videre til hvordan hun ellers har sett ut i det offentlige de siste 12 månedene, og at hun endelig ser ut til å være på rett kjøl igjen. Her er en oversikt over alle hennes offentlige opptredner fra februar i fjor til Oscar-festen på søndag.
Nummer tre og sju var katastrofale, ellers har det vært mye likt og konservativt. Det er i grunn veldig greit ettersom hun viser så mye på andre arenaer. Det jeg prøver å få frem med alt dette er at hun så fantastisk ut på søndag. Der. Det var egentlig bare det jeg skulle skrive, men det utvikla seg til alt dette. Men hva har man personlig blogg for hvis man ikke skal skrive om det som opptar en?
Jeg har i grunnen brydd meg veldig lite om norsk Melodi Grand Prix de siste årene, også i år, men jeg måtte selvsagt få med meg finalen. Jeg ble mildt sagt veldig engasjert. Jeg hang meg mest opp i alt som var dritt, men Alexander Rybak vant hjertet mitt. Jeg tror vi har store sjanser i Moskva i år. Dette blir sagt hvert år av optimistene og idiotene (de som trodde Guri Schanke hadde større sjanse enn en snåball i helvete), men i år er jeg enig. Vi har en helsikes fengende sang, en performer med et heidundrende sceneshow og sjarm herfra til Ljubjlana. Dessuten er han fra Hviterussland og kan sanke noen stemmer fra Øst-Europa som ellers gir blanke F i oss uavhengig av sang, pluss at at den i tillegg til den norske folkemusikken har noe klart baltisk over seg. Æ har trua.
Nå er vinterferien over, og det har som alltid gått alt for fort. I morra braker det som ser ut til å bli den mest hektiske uka på lenge løs. Jeg gleder meg ikke. Én ting er i alle fall sikkert: dette er første gang på mange år at jeg på spørsmålet "har du fått gått på ski i ferien nå, da?" kan svare med et stolt og rungende "JA!"
I natt drømte jeg at jeg halshugde Lily Allen i vaskerommet hjemme, og det er rart ettersom jeg liker Lily Allen. Nok om det.
Jeg har kommet hjem fra en fortreffelig hyttetur i Tydal med to lekre venninder. Jeg oppdaget at jeg hadde avskrevet vinteren på samme måte som jeg hadde avskrevet sommeren. I fjor sommer fant jeg nemlig ut at bading og soling og sånt faktisk er fint, og nå fant jeg ut at snø og aking og grilling også er fint... dog i moderate mengder.
Når jeg kom hjem ventet det to konvolutter på meg. En ekkel og en fin. Den ene inneholdt porno fra magasinet Cocktail (ironisk at det er et pornoblad med damer i fokus). Jeg er ikke så veldig fan av porno, men jeg setter pris på at det er så rett på sak. At det ikke prøver å være noe det ikke er. Veldig "Halla, her er det folk som har sex! Vil du, så er det her!". Noe annet hadde vært flaut. Nuvel, verket jeg fikk i posten hadde ingen tittel, men derimot en veldig lang tagline; "Fire fittelesber på kanon i Bergen! En kuk, tre fitter! knuller og filmer!" (ja, med liten k). Maja jobber i kiosk med masse pornoblader. Hun deler. Jeg er så sint for at jeg må jobbe når jeg er invitert på middag hos bestemoren hennes. Heldigvis flytter jeg nærmere Maja til høsten. Ja, også var det den andre konvolutten. Et valentineskort. Jeg får besøk i midten av mars. Knis!
Alle, og da mener jeg alle, må se Angels in America en eller annen gang. Meryl Streep, Emma Thompson, Mary-Louise Parker, Al Pacino, Justin Kirk, Patrick Wilson, Jeffrey Wright og Ben Shenkman i skjønn harmoni (og disharmoni). Vi snakker seks timer, men det er seks timer som går fortere enn noen seks timer du har opplevd før. Du blir sugd inn, og blir du ikke følelsesmessig engasjert av dette, har du sjel er lik null. Jeg har sett det to ganger, og planlegger å se det en tredje gang når jeg skal prakke det på hytteturfolket når jeg legger ut på, ja nettopp, hyttetur på onsdag. Jeg ser det for meg: ild i peisen, snø som faller utenfor og HBO på sitt aller beste på TV. Jeg gleder meg.
Jeg heter Ingar. Jeg fins ikke praktisk anlagt, er svært lite konsekvent, er en sucker for TV om trøblete mennesker, baksnakker ofte litt for høyt og er temmelig god på å slå cheesy vitser med røtter i popkulturen (eks. Hvorfor kan ikke jeg sægge når Bob Saget). Jeg er glad i festivitas og moro, men blir først veldig entusiastisk hvis det involverer at jeg kan ha på meg kostyme, er skremmende opptatt av Madonna og er alltid redd for å gå glipp av god musikk. Jeg bruker derfor nokså mye tid på å jakte etter det perfekte bandet. Jeg er super med mødre, eller vent, alle damer over 35 og fikk "suveren" på kundeserivice av mystery shopper på jobb. Jeg er en mester i å planlegge det som er gøy, og utsette det som er kjedelig, Jeg trives aller best på kino når jeg er der alene, og drømmer om å reise verden rundt med bra folk, bra musikk og en pimpa folkevognbuss.
Nå skal jeg legge meg, og se på Friends til jeg sovner. Det tar nok ikke lang tid. Har mye søvn å ta igjen. Jesssszzz.
Foto: Eirik Helland Urke
